Å elske sine beste venner er ikke vanskelig! -Å elske de som elsker meg er heller ikke så vanskelig... å elske de som gjør godt mot andre, setter andre foran seg selv- ikke noe problem... Men hva med alle de andre? De som er egoistiske? De som sårer meg? De som skader andre?
Men hva med deg og meg da? Feiler vi aldri? Sårer vi aldri noen? Har vi aldri vært egoistiske?
Er det egentlig noen igjen som fortjener å bli elsket? Og om det er det-Hva om DE feiler en dag? Vender vi dem ryggen da?
Ekte kjærlighet elsker på TROSS av og ikke på GRUNN av. Tror jeg kan fortelle meg selv dette daglig.
Barna mine f.eks. Om jeg er aldri så sint og skuffet over dem enkelte ganger, så slutter jeg ALDRI å elske dem.
Min mamma sluttet aldri å elske meg på tross av.
OG HELDIGVIS!! Gud ELSKER oss ubetinget, BETINGELSESLØST, uendelig høyt! Vi snubler, faller og detter hver eneste dag, men Han kan reise oss opp igjen og hjelpe oss videre. Det er kjærlighet det!
Bibelen sier: Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Det er noe å tenke på....
Og vet du hva? Jeg tror det er mange mennesker der ute med fryktelig tung bagasje som kanskje aldri før har blitt elsket...Tvert om, kanskje opplevd hatet på sitt verste helt fra de var små barn; hvilket utgangspunkt har de for å elske oss andre? Nei- det er disse som mer enn noen trenger at du og jeg elsker dem BETINGELSESLØST! Først når man har fått kjærlighet kan man gi den videre tror jeg :)
